Io ♥ l'Italia

Lì! L?avevo vista! La marca di intercultura su un?altra valigia. Gli altri stavano venendo. Mi trovavo al aereoporto di Oslo, alle 8:50 la mattina del 10 settembre 2009. Avevo sentito mia mamma da poco. Voleva sapere se il viaggio da casa era andato bene. 10 minuti mancavano. Alle 9:00 dovevamo essere al ?meetingpoint? nel secondo piano. Chiudo gli occhi: Ed entro l?aereo. Arrivo a Fiumicino. i volontari. l?autubus per l?albergo, Le prime amicizie. Io, con il ukulele, cantando con altri ragazzi. Le nuove sensazioni e i paesaggi da un sogno.

E la mia grande avventura era iniziata.

Non mi dimenticerò mai la prima volta che ho visto la mia famiglia italiana. Ero nervosa, perchè non avevo davvero capito ancora che cosa mi stava succedendo. Ma nervosa anche perchè non conoscevo nessuno e mi sembrava strano incontrare delle persone che non avevo mai visto nella mia vita, ed andare a casa con loro, e rimanere dieci mesi.Mi ricordo quando sono uscita dal aereo. Parlavo un pò con gli altri ragazzi. Erano nervosi anche loro. Mi ricordo quando avevo preso il bagaglio, e uno dice ?Ma chi è Liza??? Mi sono girata a vedere. La porta del uscita si apriva e mi sono rigirata subito. ?Boh non lo so....? Ma penso che avevano capito chi era Liza. Perchè io non ce la facevo a non sorridere. Quando si era aperta la porta avevo visto delle persone messe al fondo, con un grande cartolone che diceva ?Liza We are here?...

Mi ricordo le prime settimane dell?esperienza quando tutto sembrava un sogno. Le giornate calde passate al mare, nell?acqua blù.... Ed il tramonte. E la prima canzone italiana odiata; ?Io sono ? di Arisa, che Chiara ascoltava in continuazione. Tanto non è strano. In casa non aveva altro da fare. Haha. Ambra parlava con me i primi giorni, ma Chiara non diceva niente. Faceva finta di non capire l?inglese secondo me. Ed allora non è strano che sono rimasta molto sorpresa quando già dopo un mesetto veniva nel mio letto la mattina a saltare e giocare. Infatti molto subito hanno scoperto questa mia debolezza; svegliarmi la mattina.

Ma basta gioco. Almeno per loro. Giovedì il 17 settembre, primo giorno di scuola. Per me significava nuove amicizie e divertimento, per loro; inferno.
Ma quanto era bello poter dormire durante le lezioni senza essere rimproverata! Ascoltavo la musica, scrivevo e disegnavo per passare il tempo. La scuola italiana era abbastanza noiosa. Sopratutto perchè non capivo nulla. Ma zero comprensione linguistico significa zero amicizie. E quello che facevo a scuola non accontentava i professori tanto. E poi avevo ripreso il contatto con i miei dopo un pò. E sono caduta giù.

Ma super-intercultura c?è sempre lì a tirarti su quando ne hai bisogno! Al campo ad ottobre mi sono sfogata. Parlavo con gli altri ragazzi, davo e riscevo consigli e poi mi sono divertita un sacco. A sciacca mi aspettavano le prime interrogazioni. Tanto per dire, la profesoressa di matematica nella mia classe mi voleva interrogare già la prima settimana. E quindi dovevo iniziare a studiare. Anche se non capivo niente l?importante era studiare. Ma quanto ha senso... Giornate disperate. Studiavo anche piangendo finchè avevo capito almeno un pò, con l?aiuto della mamma, le sorelle o il vocabolario.

Ma c?era anche tempo per un pò di divertimento a scuola; alcune lezioni passate accanto alla mia prima amica italiana, Maria Grazia, facendo grammatica norvegese, e lezioni di educazione fisica passate con lei ascoltando la musica. Your Guardian Angel ? The red Jumpsuit Apparatus o Valerio Scanu. Lei mi manca, il suo umore e il suo affetto. L?arena al suo angolo preferito, le immitazioni della Passalacqua di Antonio (anche tutte le immitazioni, finchè ha iniziato ad immitare me, haha), o in genre le lezioni di matematica con la IAB che mi piacevano tanto.

Le lezioni di italiano facevano anche una parte importante della mia settimana. Con Francesca ci divertivamo sempre e comunque. Ci tirava sempre su nei momenti difficili. Mi ricordo la prima volta che la ho vista. Mi ha detto ?Think in italian?. Ma come facevo a pensare in italiano se non lo potevo nemmeno parlare? Donna pazza. Alla seconda lezione mi ha detto. ?When you dream in italian, the language is yours!? Io aspetavo il primo sogno. Poi alla lezione c?era Ignacio, e le sue parolacce, il suo umore cinico, e la sua fantastica capacità di sorridere anche se intorno a lui cade tutto il mondo. Apocalypse. Il sorriso di Benz che mi riusciva a tirare su anche quando ero abbastanza giù. La mia Benzina. E Shiela, e la sua bellissima risata quando aveva appena capito uno scherzo sporco mio o di Ignacio. E la sua capacità di ascoltare e capire. Mi mancano le passeggiate da casa alla lezione, da sola ascoltando la musica.

 Con il tempo mi sono accorta che quello che dicevano alla tv aveva senso. Le serate passavamo freddine sotto le copperte a guardare un bel film. Io Ambra, Salvatore e Chiara.

E poi era arrivato finalmente, a fine nvembre; Il primo sogno in italiano. Avevo sognato che la Picone aveva fatto un compito di matematica, con il testo tradotto in inglese con google translate. E dopo uno suo discorso lungo mi sono svegliata sentendola gridare; ?Basta scuse. LAVORA?. Anche se era un sogno poco bello ero contenta io. Perchè io avevo sognato in italiano.

Durante le settimane meravigliose a Roma a natale sono successe tante cose molto significative. Ricordi come il tappo. Ed io, per la prima volta mi sono forzata a fare le conversazioni in italiano. Dopo natale parlavo quasi solo in italiano, anche con i ragazzi di intercultura. Dopo natale c?erano nuove mattine stressate, abbracciando il cuscino finchè veniva Chiara a giocare e a saltare, epoi litigavamo per qualcosa di così stupido che faceva riderere per quanto eravamo sceme. Mi manca Chiara la mattina. Scendevo dal letto nel ultimo momento. Ascoltavo la radio facendo colazione. Mi mancano le canzoni alla radio la mattina.

Il tempo dopo natale è davvero volato. A marzo sono partita per la settimana di scambio (musicale) a Livorno. Lì suonavo l?ukulele tutta la mattina in una band. Incontravo nuove persone tutto il giorno. Alcuni mi dicevano che avevo preso l?accento siciliano. Mi piaceva sentirlo e il pensiero di averlo. Iniziava a fare più caldo. Gelato sicliano. Nam nam. Mi manca il gelato siciliano, sopratutto quello al limone e alla fragola.

Ma al mare non ci andavamo perchè a scuola c?era da fare. Io dovevo finire le interrogazioni delle sei materie scelte al inizio del anno. Le domenica passate con tutta la famiglia in campagna. La famiglia. Mi mancano i giri in bicicletta in campagna.

E finalmente era finita la scuola. Sono partita per il campo finale. Finale. Somiglia alla parola finire. Ma che parola brutta. Un week-end molto duro. Ma tutto questo doveva davvero finire?

Le ultime settimane. Nervosismo. Ma troppo. Io ero nervosa ma Antonella mi ha fatto stare più tranquilla. Lei è stata fantastica. Senza il suo aiuto non ce l?avrei fatta ad esprimermi, ragionare, e capire che cosa era davvero importante.

8 Luglio 2010. Al aereoporto di Palermo. Lacrime. Abbracci lunghi. Con quelle persone da cui non mi volevo staccare mai. E mi mancano. Mammina, la sua protezione e le sue dimostrazioni di amore. Papà e i suoi abbracci, e la sua tranquillita. La voce di Ambra da piccola, sentirla cantare mentre facevo i compiti. E Chiara, la sua risata, le cretinate, e la sua capacità di farmi sorridere in qualsiasi momento.

Roma. La mattina della partenza. 400 ragazzi salutavano i loro amici abbracciandoli piangendo. Altre lacrime. Ricordi rimasti nella mente, e persone nel cuore. Ed un aereo scomparso verso il freddo nord.

Oppdatering

Det er nå godt over et år siden jeg begynte å blogge, men blogger ble jeg ikke. Tvert i mot, meningen med bloggen var jo å skrive om min opplevelse med AFS i Italia skoleåret 09/10. Og i alt har jeg skrevet et innlegg i løpet av mine ti måneder der.

Men jeg har skrevet om opplevelsen min. Har tre godt utfylte dagbøker, utfylt med tanker og følelser. I stedet kommer jeg bare til å blogge om det som er nå, om alt og ingenting, og resten av det som opptar meg.

Så se opp for nye innlegg!
Hei så lenge!

Ukuleleliza :)

 

Arrivo in Italia

For akkurat en uke siden i dag, ankom vi, en gjeng nordmenn paa 24 stk, flyplassen i Roma.
Der var vi paa camp i to dager.. Der var det vel godt over 400 andre fra saa og si hele verden! Ble kjent med amerikanere, finlendere og soramerikanere!
Vi fikk vaart forste mote med italiensk mat, og de fleste var kanskje mest overrasket over frokosten som bare bestod av caffè og en croissant og saanne bittesmaa rista bròd.

Lòrdag kveld ankom jeg og en gjeng andre afs'ere vertsfamilien. De mòtte meg paa flyplassen i Palermo med en stor plakat. Var utrolig spennende aa endelig mòte dem.
Bare vertssòstrene mine kan litt engelsk, saa det gaar for det meste paa ordbok og kroppsspraak. Jeg kan bare noen ord og noen par setninger paa italiensk. Men jeg kan avogtil skjònne litt av hva folk sier til meg hvis de snakker langsomt.

Italia er veldig anderledes fra Norge. Spesielt her helt i sòr, Sciacca paa Sicilia. Maten er anderledes, og folka, er jo et mòte med en helt annen kultur, og blir derfor nòdt aa tenke nòye gjennom hva jeg gjòr og sier fordi det gjerne kan oppfattes paa en annen maate her en hvordan nordmenn ville oppfattet det.
Ellers liker jeg meg utrolig godt. Har vanskeligheter med aa forstaa at her skal jeg leve og bo i ti maaneder fra naa. I hodet mitt er jeg bare paa ferie. Jeg tror det kommer til aa bli litt vanskelig naar det endelig gaar opp for meg at jeg faktisk bor her. Det er saa rart.

Men ellers er Italia superkult! Savner dere alle der hjemme!

Men naa skal jeg hjelpe vertsmor aa bake, vi blogges! ;)

Sciacca



Så det er altså her jeg skal bo mellom september 09 og juli 10.
Stedet heter Sciacca, som overskriften forteller, og det ligger på Sicilia (fotballen rett foran støvelen).
Her skal jeg bo hos familien Favetta som består av mio italiano padre som heter Vito, mia italiana madre som heter Maria og mine to italiani sorelli som heter Ambra og Chiara, på 17 og snart 16 år.
Gleder meg til å treffe dem :) 

Skolen jeg skal gå på heter Liceo classico T. Fazello og den ligger i Sciacca. Der skal jeg ha filosofi, historie, gresk, latin, matte, fysikk, kjemi, biologi, italiensk litteratur og religion.
Må si jeg faktisk gleder meg en smule til både filosofi, historie religion, gresk og latin! Selvom jeg regner med latin og gresk bare blir for det meste pugging, og spesielt vanskelig blir det med tanke på at jeg skal lære alt gjennom et språk jeg allerede ikke kan. Jeg er ikke pessimistisk bare temmelig realistisk. Jeg tror jeg kommer til å slite voldsomt for å greie å bestå dette året. Men jeg er superbevisst på at dette skal, kan og vil jeg klare!

En som allerede savner sommeren 09



Synes bloggen min til nå har vært preget av ganske mye tilfeldigheter som helt merkelige overskrifter osv tatt utifra intet, og med dette bildet er det heller intet untak. Men likevel, ville jeg ha det her. Dette er bilde av meg og to venniner av meg, Denise til venstre og Vikki til høyre.
Vikki ble jeg kjent med ganske så tilfeldig gjennom jobb (Mc Donalds) en gang i starten av Mai, og det var egentlig sånn en helt sinnsykt kul sommer 2009 begynte.

I slutten av Juni dro jeg med ei god vennine, Silje og familien hennes til Portugal. De siste dager av turen fikk jeg en ganske så tilfeldig og sprø melding av Vikki: "Hey, I'm going to Scotland on the 17th of July, do you want to come?" Min første tanke var egentlig at det ikke var sjans. Jeg kom aldri til å få lov av mine foreldere med tanke på at jeg allerede hadde vært to uker i Portugal, og dessuten kom jeg ikke til å få meg fri fra jobb. Men likevel, på et genialt vis lot mine foreldre meg dra, og jeg fikk ordnet meg fri fra jobb takket være kjære Carmen. Så jeg, Denise og Vikki dro den 17/07 til Scotland i ni dager. Det har kanskje vært et av mitt livs beste og sprøeste tur noensinne. Og jeg er utrolig glad for at jeg dro, av flere grunner.

Også ville jeg bare bla opp litt deler av historien her. For jeg vet at det kommer til å bli koselig å lese tilbake på når jeg sitter nede i Italia og savner dem som bare det.

Vi blogges:)

I've gotta feeling

Nå er det 10 dager igjen til jeg kaster sekken over skuldra og forlater Grimstad med natt-toget til Gardermoen. And that feeling? Jo, nervøs, spent, redd, glad i en kombinasjon med at jeg grugleder meg..

Tiden går så fort at jeg nesten ikke rekker å få gjort alt jeg har planlagt og planlegger å gjøre før jeg drar, enda jeg ikke jobber eller går på skole. Jobbet i dag da, siden jeg ble spurt og jeg ikke hadde noe annet å gjøre på uansett.
Tenker på å kanskje ha en avskjedfest. Hadde ikke planer om det i starten, men etter litt om og men fant jeg ut at den var egentlig den sjansen jeg hadde til å samle alle vennene mine før jeg drar. 
 
Samla en gjeng denne helga som var da, det var utrolig genialt. Vi starta opp på kalvehageneset, med soveposer og grillings, en gjeng på 13 var vi, i et tremannstelt som utover natta holdt på å blåse til havs. Det pøsregna og blåste opp til storm, så vi endte opp i vår lille hytte i veddeskogen. Sov litt på sofaer og gulv, men det var egentlig bare utrolig morro. Kommer aldri til å glemme den kvelden!

Men nå var det nok bloggingz for litt.
For nå skal e se tv :)
hejdå.

Chips on the ground down town

 LIZA HAR FÅTT BLOGG!

Så lagde jeg meg en blogg, helt spontant. Spontane innlegg fortjener spontane overskrifter. Og "Chips on the ground down town" var egentlig bare det første jeg kom på. Lur litt på den, du. Det er egentlig en ganske morsom historie.
Men så tilbake til sånn derre blogg greier..
Jeg har egentlig aldri hatt lyst på blogg, jeg.
Vet ikke hvorfor. Har ikke tid, eller gidder ikke å ta meg tid.
Men nå er det litt anderledes.
Jeg drar den 10. September til Italia for å bo der et år, så jeg kan da bli desto mer utilgjengelig en vanelig.
Og joda, de som kjenner meg, godt, eller bare litt vet at jeg har en sånn vane med å surre med telefoner. Jeg mister eller bytter. Men nå blir det bedre, nå kan nemlig de som er interesserte i å se hva jeg driver på med, bare ta seg en titt på bloggen min i ny å ne :) Skal se om jeg får oppdatert litt ofte.. Eller en gang i blandt når det skjer noe gøy.
Disse dager bare jobber jeg og gjør andre morrogreier. I tillegg til at jeg teller ned som bare det; 28 dager i dag faktisk!

Men, kjære leser, nå har jeg ikke gidd eller ork til å skrive mer. Så du får kose deg med hva enn du driver på med. I mellomtiden skal jeg trene meg på det å skrive blogg. Haha :)

Velkommen til min blogg!

Dette er den første posten på min nye blogg ;)

Les mer i arkivet » November 2010 » September 2009 » August 2009
Liza

Liza

18, Grimstad

Jeg youtuber også!! ukuleleeliza. Overraskende nok.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits